En impregnering med hydrofobe midler som inneholder silaner og siloksaner, hindrer vanninntrengning av vannløste salter. Impregneringen suges kapillært inn i materialet, reagerer med dette og binder seg kjemisk til poreveggene. Betongens poresystem holdes likevel åpent, noe som gjør at materialet har mulighet for diffusjon av fuktighet, som igjen hindrer opphopning av vann og muligheter for frostsprengning. |
NS-EN 1504–9:2008 «Produkter og systemer for beskyttelse og reparasjon av betongkonstruksjoner» definerer to klasser av hydrofobe impregneringer: Klasse I: Penetrasjon av impregnering < 10 mm Klasse II: Penetrasjon av impregnering > 10 mm Klasse I er gjerne kombinasjoner av silan/siloksaner (både vannbaserte og løsemiddelbaserte), mens klasse II består av rene silaner (for eksempel impregneringskrem og løsningsmiddel-basert impregneringsvæske). Nanoteknologien har også inntatt impregnerings-markedet. Idag finnes nanoteknologiprodukter som gjør betong vann- og oljeavstøtende, selvrensende og selvsteriliserende og mindre utsatt for aldring. Formålet med en slik behandling er å sikre at ulike typer forurensninger ikke setter seg kjemisk i betongen og derved starter en nedbrytning av overflaten. I tillegg kan denne type behandling gi en viss grad av selvrensende effekt. Enkelte av impregneringene kan også gå inn under betegnelsen «permanent antigraffitibehandling» fordi de ikke trenger ny behandling etter fjerning av graffitien. En del av disse impregneringene har også beskyttelse mot UV-stråling, som gjør at begroing (alge- eller mosevekst) reduseres. |